Pastord #1: 10 år i åkeren

Kjære menighet!

I dag, 24.august, er det 10 år siden jeg ble hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem. Jeg benytter anledningen til å gjøre noe jeg har tenkt på en stund; nemlig å starte et brev som jeg kommer til å sende til menighetens medlemmer en gang med ujevne mellomrom. Det er flere ganger jeg har ønsket og kjent behov for et sted hvor jeg, som deres pastor, kan si noe til dere om hva jeg er opptatt av om dagen om saker som nødvendigvis ikke passer å ta på prekestolen. Det skal ikke bli «siste nytt» og kunngjøringer. Jeg ønsker heller ikke at det skal bare spres på sosiale medier som en del av alt som bare flyter forbi i rask hastighet, derfor blir dette i det gamle formatet «e-post». 

Tittelen «pastord» stjeler jeg fra den gangen vi drev menighetsblad. Der var dette en spalte hvor en av pastorene kunne skrive noe. Det var alltid like stress å få oppgaven, ofte kom den tett opp til deadline. Likevel var det en plass for å si noe. Kanskje blir det en annen tittel etter hvert.

Jeg skriver dette fra kontoret mitt hjemme. Strengt tatt er det et gjesterom. Her har jeg en ørelappstol, en liten arbeidspult, en seng og bøkene mine. Jeg sitter og ser ut på hagen i høyde med plenen, og kan følge med på at den alltid gror for høyt. Her pleier jeg å være på onsdager frem til lunsj og på fredager. Det står «preken og fordypning» i kalenderen. Det vil også si at jeg har tilbragt utallige sene kvelder, netter og søndag morgener her. Jeg skulle ønske det var like lett for meg å skrive prekener som det var å sove for lenge om morgenen. Jeg kommer aldri til å bli berømt for sterk selvdisiplin. Men disse onsdagene og fredagene kom ut fra en erkjennelse av at å være pastor ikke alltid handler om å få huket av flest mulig saker, men også å bruke tid på de langsomme gjerningene. Og det er krevende, for det kommer ikke naturlig for meg. Nå sitter jeg og skriver dette, selv om det ikke lenge før søndagens preken skal holdes. Den er på ingen måte klar.

Forrige søndag brukte jeg samme tekst som jeg brukte på min første gudstjeneste som hovedpastor i 2008: 

Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. (Matt 13:44)

Jeg sa, som den gangen, at jeg tror Oslo misjonskirke Betlehem er én åker blant mange. Og gjennom over 140 år har så mange funnet en skatt her; himmelriket. På denne åkeren har mange mennesker arbeidet; de har «kjøpt åkeren» med sine penger, de har arbeidet på den med sine talenter og ressurser, og de har gjort det med glede. Det betyr ikke at denne formen for åkerarbeid alltid er gøy eller lett. Man blir skitten på henda. Kirka er full av jord, møkk og feilaktigheter. Rett som det er svikter vi i å leve opp til våre verdier og idealer. Vi er alle slags mennesker i fellesskap rundt Jesus. Ja, nettopp – vi er mennesker. Og vi står ikke i ringen rundt denne skatten – Jesus selv - i vår egen fortreffelighet, men som skakke mennesker fullstendig avhengige av hans frelse. Men nå er det vi som står her. Det er vi som arbeider. Og alle som ønsker å si «min» og «vår» på den gode måten, er velkommen. 

Når jeg ser tilbake på 10 år på denne åkeren som pastor, gjør jeg det med takknemlighet. Takknemlighet for hva Gud har gjort i denne tiden, og for alle menneskene jeg så langt har fått lov til å være på åkeren sammen med.

--

Å sende e-post kjennes ofte som å kommunisere ut i et svart hull. Derfor er det alltid hyggelig med tilbakemelding om du skulle ha én eller flere. Det kan være en betraktning, et perspektiv du mener mangler, noe du er uenig i. Det vil jeg sette pris på. Jeg kommer ikke til å begi meg inn i lange diskusjoner på e-post, men jeg vil gjerne lese, og jeg kommer til å svare, om ikke annet, så "takk". 

Nåde+fred,