Det er fredag formiddag og jeg har tent stearinlyset på arbeidspulten min hjemme. Jeg gjør ofte det når jeg skriver prekener, og når jeg ber. Det var vel noe jeg plukket opp fra en veileder jeg går hos, som ofte tenner et lys som en start på samtalen vi har – «for å gjøre oss oppmerksom på Han som også er tilstede». Lyset minner meg om at jeg skal gjøre annet enn å surfe rundt på nettet, besvare e-poster eller utføre diverse forefallende arbeid.
For jeg jobber egentlig med prekenene jeg skal ha neste søndag, og søndagen deretter (16. og 23.sep). Jeg skal snakke om kropp, et tema som har opptatt meg mye, spesielt det siste, halve året. Jeg tenkte først at det kanskje er for kort tid siden sist jeg snakket om det, men så fant jeg ut at det var høsten 2014 – fire år siden! Og jeg gleder meg til å dele hva jeg tror er det nærmeste jeg har kommet en eurekaopplevelse på mange år. Jeg fikk den i spisesalen på Lia Gård i vår, og jeg måtte skynde meg til rommet og skrive den ned. Jeg tror den reelt kan få betydning - både for enkeltmennesker, men også for oss som menighet.
Men arbeidet med denne tematikken gav meg inspirasjon til å dele en refleksjon med dere, for jeg tok meg i å bekymre meg for «hva vil folk si». Det er noe jeg også har tenkt på en stund; hvorfor er jeg så opptatt av hva folk vil si? Og jeg har til og med bestemt meg for å bli mindre opptatt av det, men det er da jeg innser hvor ofte jeg tenker den tanken. En ting er hva jeg sier på prekestolen, men hva med når jeg snakker med andre trenere på fotballaget til Levi, er i samtale med foreldre på skolen eller med naboer? Hva vil de si og tenke om at jeg er kristen? Og pastor? Hva tenker de om hva jeg mener i ulike spørsmål – om det skulle bli et samtaletema?
Og så lurer jeg på hvordan dere har det med dette? Der dere tilbringer deres hverdag? Om du jobber; vet folka på jobben din at du er kristen? Og hvordan responderer de på det? Er det en helt naturlig sak for deg å snakke om, eller syns du det er vanskelig? Hva slag følelser dukker opp i deg om det blir et tema? Forlegenhet? Flauhet? Stolthet? Glede? Frykt? Jeg har kjent på alt dette, til og med selv om jeg er en slags profesjonell kristen. Noe av det skyldes kanskje en redsel for å bli assosiert med mye man ikke ønsker å bli assosiert med.
Men jeg har altså bestemt meg for å slutte å bry meg seg å mye om hva folk vil si. Ikke at man ikke skal bry seg i det hele tatt, men å ikke bry seg så mye. Jeg har bestemt meg for å forsøke å ha en mer naturlig, avslappet holdning til det. Og hva er det verste som kan skje? At folk syns jeg er teit? Litt rar? Jeg vet/tror at jeg ikke er en sosialt uintelligent idiot, og det er ikke dere heller, så hva har vi å frykte? Jeg sier jo ikke at vi skal bli koko-kristne som deler ut flaue flyveblader eller står på bruskasser i kantina og roper ut ve-ord.
På facebook har jeg hatt en venneliste som jeg har kalt «kanskje-ikke-kristne». Der har jeg lagt til folk jeg er ganske sikker på ikke er kristne, men fordi jeg ikke kan vite helt sikkert har jeg sikret meg med «kanskje». I blant når jeg har delt ting som jeg tenker er internt kristne, så har jeg valgt egenskapen «del med venner UNNTATT kanskje-ikke-kristne». Det tror jeg har vært smart i blant, og jeg ser absolutt folk på facebook som oftere burde gjort noe tilsvarende. Men nå deler jeg ting oftere helt åpent. For hva er jeg redd for? Jeg tenker på kristne brødre og søstre andre steder i verden, som risikerer ALT for å bekjenne sin tro, og jeg er redd for...ja, hva er jeg redd for?
Min opplevelse så langt, i mitt prosjekt i økt, naturlig frimodighet, er at det går fint! Det er ikke noe å være redd for, tvert imot! Det blir flere interessant samtaler enn før. Folk er åpne, noen ganger nysgjerrige, noen ganger likegyldige, men i alle fall ikke fiendtlige.
Hva hadde skjedd i din hverdag om du oftere, når det er naturlig, forteller at du er kristen, at du går i en kirke – og til og med hadde invitert mennesker til å bli med? Og hva hadde skjedd med oss om fellesskap om vi hadde øvd oss på dette, alle sammen?
---
Takk for alle tilbakemeldingene sist. Det var spennende og interessant å lese. Utgave # 2 av Pastord kom litt raskere enn jeg hadde sett for meg, og jeg kan berolige med at det ikke blir like hyppig på jevnlig basis. Fortsett gjerne å gi tilbakemelding, jeg skal svare alle.
--
God helg!
Nåde+fred,
PS: Du får Pastord fordi du står som medlem i Oslo misjonskirke Betlehem
Adresse:
Oslo misjonskirke Betlehem
Langerudhaugen 1
1187 Oslo
tlf: 23 16 80 60
kontor@oslomisjonskirke.no
Org.nr: 971435453
Kontonr: 3000.16.19000
VIPPS: #10486
