Pastord #3: Hvor ble de/du av?

Kjære menighet!

Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal formulere dette. Men gjør et forsøk like fullt.

Mange av de barna som toger ut gudstjenesten vår hver søndag, på vei ned til barnekirken, kommer en gang til å toge ut av kirka. Mange av dem også bort fra kristen tro, i midten og slutten av tenårene. Og enda flere når de blir studenter. I alle fall om statistikken fra kirker generelt også gjelder hos oss. Basert på hva jeg har erfart så langt, har jeg ingen grunn til å tro at det ikke skulle være slik. (Dette leste du kanskje om i siste utgave av Misjonsbladet, som du fikk i posten? Hvis ikke; her.) 

Nå er det mye å si om dette. Statistikken er ikke annerledes om du ser på tenåringers deltagelse i andre organiserte aktiviteter, da er kirken faktisk litt bedre. Noen av dem vil også til å komme tilbake, spesielt med egne barn. Og noen trenger kanskje turen ut for å selv finne tilbake? Likevel er det et budskap som vi tar på alvor i stab og lederskap. Som pappa lurer jeg jo på hvilke valg mine egne barn vil ta, det at de vokser opp i en pastorfamilie gjør det forøvrig ikke alltid enklere.

Men jeg lurer også en annen sak; hvor ble det av foreldrene? Og andre i alderen femti pluss? I kirka vår, og jeg vet det gjelder andre kirker også, blir ofte denne aldergruppen mer fraværende. Jeg skriver ikke for å moralisere, men fordi jeg oppriktig undrer og gjerne vil lære mer om det. Og jeg skriver mer om dette som et generelt fenomen enn at jeg tenker på spesifikke personer. Men samtidig; om det gjelder deg; hva er din historie? 

Jeg kan se for meg mange naturlige forklaringer. Man går i kirka og deltar med frivillighet som et familieprosjekt. Eller man tar et bevisst valg om å delta jevnlig på gudstjeneste for barnas skyld, fordi man ønsker at kirka skal bistå i oppdragelsen i kristen tro. Det er noe bra med det. Det er også noe naturlig og bra med det å delta i andre fritidsaktiviteter, men i en viss periode av barnas liv konkurrerer dem med tidspunktet for gudstjenesten. I min familie var det mamma som tok oss med på gudstjeneste når vi ville være med, men pappa forteller likevel om den litt dårlige samvittigheten da han passerte kirka på en søndag med oss i bilen på vei til hopprenn. Jeg er glad vi dro på hopprenn. Jeg er også glad vi dro på gudstjeneste.

Men hva når barna har flyttet ut av huset? Kanskje man da vil nyte friheten? Man har stått nok i håndballhaller i helgene slik at det er godt å endelig kunne reise på hytta eller ta en helt rolig søndag? Men for alltid? Er gudstjeneste og det kristne fellesskapet det samme som håndballhallen? Gjør man det for barnas skyld? 

Det kan også være andre faktorer. «Livets egne realiteter», som Edin Løvås kalte det. Kanskje går man gjennom en troskrise, samlivsbrudd, sykdom eller at oppfølgingen av egne foreldre har tatt over for omsorgen for barna, og man har ikke kapasitet til mer. Et annet spørsmål kan også være: Når skyldes fraværet fra det kristne fellesskapet det Jesus kalte «rikdom og nytelser»? 

Jeg har ikke svaret. Jeg lurer også på om det er noe vi som kirke ikke gjør godt nok. Hvordan kan vi på en god måte være et kristent fellesskap også for den livsfasen? Ikke minst vil jeg tydelig si til deg som er femti pluss; vi savner deg, og vi trenger deg! Ikke først og fremst for din tid eller dine penger, men fordi du som person er viktig for oss. Og for oss som kommer etter dere i alder; vi trenger dere som forbilder og åndelige foreldre. 

---
Til slutt en liten rapport fra torsdagens temakveld med Sissel Gran. Det var opptur med fullsatt kirke og mange «utenfra». Noen hadde overhørt en samtale mellom to på galleriet, som så informasjonen om gudstjenesten på skjermen før det startet. «Har de gudstjenester her også?» «Ja,» sa den andre, «Det er visst en kirke.» 37 par meldte interesse for samlivskurset vi skal starte 6.februar (mer info kommer), og det ble gitt 17.000 kroner som startkapital. Men best av alt var en ærlig og god samtale om samlivets gleder og utfordringer, og høydepunktet var kanskje da to par fra menigheten fortalte fra sin hverdag. Takk! Samtalen mellom Sissel Gran og meg, kan sees her eller lyttes til her. 

Nåde+fred,

PS: Du får Pastord fordi du står som medlem i Oslo misjonskirke Betlehem