Pastord #8: Utenfrablikket og hyrdens stemme

Kjære menighet!

I dag kommer det ut en podcast fra Humanetisk Forbunds «Fri Tanke», hvor jeg uttaler meg ganske kritisk til en annen forkynners preken. Det har jeg aldri gjort før, og det er ikke selvklart at det er riktig å gjøre. Og det aktualiserer også et spørsmål jeg har tenkt på i det siste; hvem er jeg pastor for?

«Pastor», som kommer av det greske ordet for hyrde, har et ansvar for flokken. Det er det man sier ja til når man blir innsatt som pastor i en menighet. Men er det bare dere som er medlemmer i Oslo misjonskirke jeg har et ansvar for? Dere får bære over med meg når jeg kaller dere for sauer (de er ikke alltid spesielt smarte), men for å bli i den bibelske metaforen; har jeg også ansvar for sauer som ikke har en hyrde? Eller for de som har en hyrde som jeg mener gjør sauene sine vondt?

Jeg spurte Magnus Malm om råd en gang, i en konkret situasjon. Jeg opplevde en annen pastors fremferd, over tid, som problematisk. Var det noe jeg kunne gjøre? Og om jeg kunne gjøre noe, var det riktig å gjøre det? Var det min plikt? Han svarte «nei», i alle fall i det konkrete tilfellet. «De er ikke ditt ansvar», sa han, om den andre pastorens «sauer». «Dessuten vil det ikke fungere, du vil ikke nå frem». I det konkrete tilfellet forstod jeg hva han mente, og samtidig opplevde jeg at han først og fremst ville beskytte meg. Og når det gjelder voksne mennesker som selv kan velge sin hyrde, bør lista ligge høyt for å si og gjøre noe. Men siden denne pastorens fremferd i dette tilfellet tidligere i stor grad hadde rammet unge, og potensielt kunne gjøre det igjen, valgte jeg å dele min bekymring med vedkommende. «Bekymring» er forresten en underdrivelse. Jeg konfronterte han med det jeg mener var maktmisbruk og åndelig manipulasjon, blant flere andre ting. Men jeg gjorde det ansikt til ansikt, kun med bisittere. Jeg hadde liten tro på at budskapet ville nå frem, og det virket det ikke som det gjorde heller. Som Malm også sa: «En del overåndelige sammenhenger er «beyond repair».»

Jeg vet jeg har en stemme som lyttes til. For eksempel er det langt flere som hører prekene i kirka vår utenfor, enn innenfor. Jeg vet også at jeg noen ganger kan være i overkant sitatvennlig. Dessuten har jeg en tilbøyelighet til å like at saker og ting skjer, og jeg kan ha en tiltrekning til scenelyset. Flere ganger har jeg stått på en scene og tenkt med meg selv; «hvorfor står jeg her nå igjen»? Og kombinerer man det med at jeg ifølge russeavisa startet 90 % av diskusjonene i klassen, er det ikke vanskelig å se for seg at det kan gå galt. Det har det også gjort, iblant. Derfor har jeg jobbet mye dette, og jeg gjør det fortsatt. De aller fleste kronikker jeg tenker i hodet, skriver jeg ikke. De aller fleste innlegg eller kommentarer på sosiale medier, publiserer jeg aldri. Og flere av de jeg publiserer, sletter jeg igjen. En del henvendelser fra media sier jeg nei til. Jeg kan ikke, og skal ikke, mene noe om alle mulige tema. Jeg må finne ut hva som er vår tids «tåpelige stridsspørsmål, slektstavler og strid og krangel om spørsmål i loven», som er «unyttig og meningsløst». (Tit 3.9) Men når er det likevel riktig å si noe?

Forrige uke publiserte Aftenposten en kronikk jeg skrev om filmen Disco. Jeg opplevde det riktig å skrive den, og også i noen andre sammenhenger kommentere filmen. Hvorfor kan kanskje oppsummeres i en tilbakemelding jeg fikk. Han som gav den er sentral i et nettverk av kristne, og tidligere kristne, som har blitt brent, hovedsakelig i frikirkelig sammenheng.

Hei, Erik! Ville bare si tusen takk for måten du tar imot Disco-filmen. Jeg vet om flere sår som helbredes ved høre dine refleksjoner. Du blir en pastor for de som har falt utenfor og som ikke finner veien hjem til Gud og kirken, ved å være så imøtekommende i møte med en film som så lett kan kritisere og bagatelliseres. Du har en empati som gjør at du ser ofrene som ikke «passet inn» i kirken og skjønner hva de trenger å høre for å kjenne kjærlighet og inkludering. Det er ikke sikkert du vil se dem deltakende i kirken, men de vil kjenne seg litt nærmere «hjemmet» de ikke var klar for å miste.

 

Jeg syns det er fint å også kunne være pastor for sauer som har falt utenfor eller ikke finner veien hjem.

Men er det riktig å bli med på en podcast hos Humanetisk forbund (HEF)? Foranledningen er denne: Didrik Søderlind (HEf) delte for noen uker siden en reportasje som Fri Tanke hadde gjort på sommerens Oase-stevne. Overskriften omhandlet Roy Godwin, og en del av reportasjen beskrev et helbredelsesseminar han hadde. Min første tanke var journalisten åpenbart måtte ha misforstått hva han sa. Og kanskje litt fordomsfullt; at HEF hadde en negativ agenda. Og ut fra samtalene rundt filmen Disco syns jeg det var et spennende tema å finne ut hvordan «utenfrablikket» skilte seg fra «innenfrablikket». Jeg skrev min lengste twittertråd. Hva er det journalisten utenfra hører annerledes enn meg som i større grad hører prekenen innenfra? Og jeg hadde egentlig et ønske om å ta Oase og Godwin i forsvar. Jeg hørte Godwin undervise fire ganger under Bønn for Oslo og jeg har lest en av bøkene hans. Det var ikke spesielt mye jeg hadde reagert på. Så jeg sa ja til å være med på et intervju om dette. Utenfrablikket kontra innenfrablikket – som fenomen. Jeg kontaktet Oase, men de hadde ikke opptak. Men det hadde journalisten, og hun delte opptaket av hele seminaret med meg.

Jeg lyttet, og jo lenger ut i undervisningen jeg kom, jo mer urolig ble jeg. Jeg skal ikke gå inn i detaljene her (hør podcasten), men jeg mener Godwin i dette seminaret snakker alt for lettvint om helbredelse og gir klare skjemaer for hvordan man skal bli helbredet («this is how healing works»). Han sier at de fleste han ber for blir vidunderlig helbredet. De fleste! Og til slutt ber han syke mennesker om å overse symptomer og ignorere smerte. Det er uetisk og alvorlig, og jeg mener ikke det kan forsvares, uansett hvor vennlig man forsøker å høre det.

Det er dette jeg sier i podcasten. Journalisten hører nyåndelighet og alternativbransje, og jeg forstår at hun kan tenke slik. Det finnes ikke bare brente sauer, men det finnes mange syke også. Tror jeg Gud kan helbrede? Ja. Men det er helt åpenbart at Gud svært ofte ikke gjør det, og det må vi snakke sant om. Det høres ut som Godwin i dette seminaret snakker om en stor Gud. I realiteten hører jeg en veldig liten Gud og ansvaret for helbredelsen legges i realiteten i stor grad over på den syke. Som om byrden av sykdommen ikke var tung nok å bære.

Burde jeg sagt det offentlig? Sier ikke Bibelen at man ved uoverensstemmelser selv skal gå til den gjelder? Jo, i mange tilfeller skal det gjøres slik. Men andre ganger må man si noe på vegne av mange flere. Og når det jeg kritiserer er sagt offentlig foran hundrevis av mennesker – og etter mitt syn rammer mange, mener jeg også at kritikken bør sies offentlig. Så skal det også sies at jeg hele veien har vært åpen med ledelsen i Oase om hva jeg har ment og gjort i denne saken. De har takket for at jeg har opptrådt ryddig, og jeg opplever de har tatt min bekymring alvorlig og møtt det på en god måte. Jeg har ikke noe ønske om å fremstille Oase i negativt lys. Jeg har også skrevet til Godwin om hva jeg reagerer på, før jeg har sagt noe offentlig. Han har foreløpig ikke svart.

Jeg er først og fremst pastor for dere i Oslo misjonskirke Betlehem, og dere er flokken jeg har ansvar for. Det står at sauene kjenner hyrdens stemme. Men jeg håper dere hører mine prekener, og min stemme, like kritisk som jeg hører andres. Jeg er takknemlig når jeg får tilbakemeldinger, uansett hva de måtte er. Rett som det er må jeg si meg enig når noen har noe å utsette. Jeg ser på det jeg sier som komma, ikke utropstegn. Guds ord er sannhet, men det er ikke alltid min utlegning er det. Og det er til slutt ikke min stemme som skal høres, men Jesus sin - vår Hyrde og Herre. Kritikk og skepsis er ikke et problem for kristen tro; det er en styrke. Troen holder det. Gud tåler det.

Og har jeg gjort alt riktig i denne saken? Det er ikke sikkert, og jeg er åpen for tilbakemelding på det også. Men nå følte jeg et ansvar for de sauene iblant oss, og de som er utenfor, som er syke.

Nåde+fred,

PS: Jeg har lenge hatt et ønske om å oftere ha forbønn for syke, som en del av gudstjenestene våre. Det håper jeg vi får til. Ta kontakt med meg om det er noe du kan tenke deg å være engasjert i.