Kjære [Name]!

En gang i blant sender jeg ut et brev til menighetens medlemmer, som jeg kaller Pastord. Denne gangen sender jeg det også til deg som er aktiv i menigheten, men som ikke er registert som medlem. Her er det noen forbehold: både at du faktisk er medlem, eller at du ikke lenger er aktiv. Gi gjerne beskjed i såfall. Eller, kanskje du skal vurdere å bli medlem? Info om det her: https://oslomisjonskirke.no/bli-med/medlemskap/

Og om du vil resevere deg fra å få e-post fra oss, kan du gjøre det via lenken lengst ned.

Hilsen Erik

Pastord #16: Når vi snakker sammen (Leve sammen)

Å snakke om temaer som er teologisk krevende og som angår mennesker personlig, er ikke noe nytt i kirken – hverken i vår egen menighet eller i den store kirkehistorien.

Førstkommende tirsdag har vi første samling i samtalen vi har kalt «Leve sammen», som handler om hvordan vi som menighet skal forholde oss i spørsmålet om homofilt samliv. Det er en kveld jeg ser frem til, både med forventning og spenning. Spenning – når jeg vet hvor vanskelig samtalen er i mange sammenhenger og samtidig hvor viktig den er for enkeltmennesker, på helt ulike måter.

Men også forventning, når jeg tenker på hva og hvem vi er som menighet. En av grunnen til at jeg for min del tenker det er bra å ha denne samtalen nå, uten at vi er tvunget til det, er at jeg har stor tiltro til den menigheten jeg treffer hver søndag til gudstjeneste, er et fellesskap som kan klare å samtale bra om krevende temaer. Det ligger i vår menighets fundament, kultur og verdier – og jeg håper og tror vi klarer det også nå.

Så er det likevel ikke slik at denne samtalen kommer til å gå bra, av seg selv. Det vil kreve innsats fra alle som deltar i den, enten om man sier noe selv, eller ikke. Siden 2017 har jeg en gang i halvåret besøkt Elisabeth og Magnus Malm, sammen med en gruppe svenske kolleger, til det vi kaller en ABS-gruppe: Arbeid, bønn, studie/samtale – inspirert av den benediktinske tradisjonen. Det er hugging av ved, tidebønner i kirken, måltidsfellesskap og samtaler som tar utgangspunkt i det vi som deltar, kommer med. Nå var det flere som kom med homofilispørsmålet – hvordan skal vi håndtere det som ledere og menigheter? Historiene var ulike, og noen av mine kolleger står i utrolig krevende situasjoner. I den anledning delte Magnus noe jeg fikk lyst til å dele videre med dere. Noe jeg tror er veldig viktig å si før samtalen starter.

Det teologiske utgangspunktet var Romerne kapittel 14 og 15, hvor overskriften er «samhold i menigheten». Det er lett å tenke at vi i dag har et stort spenn av ståsteder og utgangspunkt i kirken, men det er virkelig ikke et nytt fenomen. De første menighetene måtte håndtere utrolig krevende spørsmål, som handlet om tematikk som var tett knyttet til menneskers identitet og hverdag.

Til menigheten i Roma skriver Paulus spesifikt om mat og helligdager. Noe vi i dag kan tenke er perifere spørsmål, men som virkelig handlet om kjernen av de jødiske kristnes identitet og tilbedelse. Hvordan skulle de i Roma forholde seg til kjøtt som var ofret til avguder, og som de ikke sikkert kunne vite om var kosher/rent? Spise hva som helst? Spise det de var sikre på var kosher? Eller ikke spise noe kjøtt i det hele tatt, for ikke å risikere noe? Hvordan Paulus veileder denne menigheten sier også noe viktig til oss, selv om temaet er annerledes.  Han skriver: «Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser.» (14,3)

Hvor lett er det ikke å se ned på de som har et annet ståsted enn ditt eget? Det er i alle fall ganske lett for meg. Og hvor lett er det ikke å fordømme de som praktiserer eller mener noe annet? Det er ganske lett, det også. Forakt og fordømmelse på tvers av ulike grupperinger og ståsteder forekommer det mye av, og spesielt kommer det lett til syne i vår tid på sosiale medier.

I spørsmålet om helligdager, sier Paulus: «Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.»

I forlengelsen av dette, ville jeg holde opp noen idealer for samtalene vi skal ha fremover:

Ikke overkjør din egen samvittighet – du trenger ikke endre mening

Når du kommer på tirsdag, eller når du er i andre sammenhenger, så kan du være helt trygg. Du må ikke, og trenger ikke, endre mening (du trenger ikke si noe om din mening, heller). Du kan være «fullt overbevist om ditt syn». Det faktisk viktig at du holder fast på hva du mener, spesielt når du er i et mindretall. Det er lett å tenke at «det er ikke viktig hva jeg mener», eller «det nytter ikke å ha mitt ståsted i denne gjengen/familien/smågruppa/menigheten, så da får jeg bare gi opp mitt syn». Nei! Det er viktig at du er tro mot din samvittighet.

Frigjør deg fra å endre andres mening

Og i forlengelsen av dette, så skal vi sette hverandre fri fra å måtte endre andres mening. Selv om du er «full overbevist om ditt syn», så skal du slippe ansvaret for å få andre til å mene det samme som deg. Det betyr ikke at du ikke skal kunne si hva som er ditt syn eller hva som er viktig for deg, eller hvorfor, men det gjør mye med tonen i samtalen og vår evne til å lytte. En samtale er ikke en retorisk slåsskamp hvor vi skjerper våre argumenter og vinner tilhengere. Det kan sikkert også være på sin plass noen ganger, men ikke i spørsmål som dette og ikke hvor vi deltar i et felleskap hvor vi skal leve sammen etter samtalen, også.

Det er ikke et enkelt spørsmål

Når temaet er homofilt samliv, så er det ganske mange som tenker at svaret er helt gitt. I noen menigheter og kristne sammenhenger er det nesten umulig å heve stemmen og stille spørsmål, og det kan like gjerne være i såkalte liberale sammenhenger, som konservative. Man klarer ikke kompleksiteten. En venn av meg er en konservativ teolog som har et tydelig ståsted i spørsmålet, men som også legger til: «Men jeg er ikke skråsikker, for jeg vil ikke risikere å sette meg i Guds posisjon.» Det tenker jeg er en fin holdning.

Ikke lås samtalen ved å bruke absolutter

Når temaer er angår oss personlig på en eller annen måte, og det er viktig for oss, er det lett å ty til subtile eller direkte former for maktspråk. Det er en felle vi kan gå i alle sammen (og i alle samtaler i livet finnes det maktdynamikk). Men noe som spesielt kan bidra til å låse posisjoner og umuliggjøre samtaler og felleskap, er å gjøre utfallet i en samtale til et type kabinettspørsmål: «Hvis utfallet blir slik eller sånn, da ser dere ikke noe mer til meg». Det kan godt være du mener dette, men ikke bruk det i en samtale for å legge trykk bak din egen posisjon. Det skaper aldri noe godt.

Til slutt: Vi går inn i advent nå på søndag. På vei mot inkarnasjonen og barnet i krybben. Paulus ambisjon i teksten til menigheten i Roma, er at de skal kunne holde sammen, slik at «(dere kan) samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.» (15,6) Malm sa det på denne måten: «Hva er det som kan holde en menighet sammen? Gå til krybben.» Det er Jesus Kristus som dypest sett forener oss, og som vi sier om vår menighet: Vi er alle slags mennesker i fellesskap rundt Jesus.

Håper vi ses på tirsdag kl 20.00: Påmelding finner du her.