Pastord #20: Leve Oppstandelsen

Kjære menighet! 

Her er dagens gjestekommentar i Vårt Land. Kanskje vi sees til en helt vanlig gudstjeneste, søndag førstkommende? Og frem til da: Leve oppstandelsen!

Leve oppstandelsen

Nå har mange av oss feiret oppstandelsen, og sunget «Deg være ære» kanskje i en ganske tom kirke eller vi tenkte tanken på hytta. Enhver gudstjeneste er en feiring av oppstandelsen, og i 2022 var det én million færre gudstjenestebesøk i Den norske kirke enn før pandemien. Hvem er disse som har sluttet å gå, og vil det nå merkes rundt omkring i det norske samfunn at færre går til gudstjeneste? Ja, la oss tenke at alle hadde sluttet å gå til gudstjeneste, ville den vanlige nordmann merket forskjell? Ville det blitt kaldere på norske arbeidsplasser? Hva taper vi om miljøaktivisten ikke regelmessig møter oljebyråkraten ved nattverdsbordet? Om legen ikke står side om side med den alvorlige syke i proklamasjonen av troen på legemets oppstandelse og det evige liv?

Det være ære

Søndag har gjennom kirkens historie blitt kalt den åttende dagen. Søndag er både den første og den siste dagen i uken, men gudstjenesten strekker seg også utover tiden. Når «Deg være ære» runger i kirken er det ikke bare oss få eller mange i rommet, men vi står sammen med alle kristne over hele jorden, og sammen med alle kristne gjennom alle tider. Selv når vi kjeder oss og ikke liker akkurat denne sangen.

Retreatbevegelsens far, Edin Løvås, skrev i sin første bok at den store forutsetningen for å kunne leve disippellivet, var å ha «en levende oppstandelsestro». Senere sa han at norsk kristendom er for mye fokusert på synd, kors og langfredag, og for lite preget av oppstandelsen. Han mente vi hadde mye å lære av de ortodokse kristne, og kanskje var dette inspirasjonen da han tegnet skissen av korset som ble logoen for Misjonskirken Norge: Korset hvor tverrbjelken bøyes oppover, og hvor korset kan symbolisere den Jesus som møter disiplene etter oppstandelsen med åpne armer og som reiser opp til himmelen på Kristi himmelfartsdag og nå er over alt og hos alle. Disippelkorset, kalte han det, men også «smilekorset».

En levende oppstandelsestro

En levende oppstandelsestro gjør noe med hvordan man ser på verden og på historien. For en kristen blir ikke oppstandelse bare en idé, men en virkelighet som viser seg i «hverdagsligheten i hjem og arbeidsplass», som den amerikanske pastoren Eugene Peterson uttrykker det i boken Living the Resurrection. I en del evangelikale sammenhenger har det nærmest vært et dualistisk syn på yrke, hverdag og det som er av åndelig verdi. I et slikt dualistisk syn har det å lykkes som kristen på jobben handlet om man klarer å vitne om Jesus i lunsjen, ikke om man står opp mot kynisme eller blir skikkelig god på det man driver med. Et slikt syn kan igjen handle om synet på evigheten som har vært fremtredende i disse miljøene.

Om livet er en transportetappe i påvente av en ikke-kroppslig sjels frelse til en ikke-fysisk virkelighet, så har man ikke mye å stå opp med om kollegaen sier at «nå går alt til helvete». Men lever man livet i lyset fra påskemorgen, så vet man at historien ikke slutter med en konkurs eller pandemi eller i meningsløshet. Da er man en oppstandelsesaktivist som vet at det kommer en evig søndag, en dag hvor våren kommer endelig, og alt vi gjør nå som hører hjemme der, har varig verdi. Da blir hagearbeid og kunst og yrke ikke bare en midlertidig gjerning eller fritidssyssel, men å ta del i den pågående oppstandelsen og nyskapelsen Gud holder på med, og som bare Gud kan gjøre fullstendig en gang der fremme.

Bonos selvbiografi

Den siste tiden har jeg hørt Bono lese sin selvbiografi Surrender. Jeg har hatt sympati for frontfiguren i rockebandet U2s innsats i kampanjene for å slette de fattige landenes gjeld eller for å bekjempe Aidsepidemien. Men jeg har aldri forstått hvilken enorm innsats han faktisk har lagt ned i det, og hvor grunnleggende dette engasjementet er koblet til hans tro. Og til de andre medlemmenes tro. Etter at de hadde slått igjennom med sitt første album kom gitaristen, «The Edge», i en krise. Lederen av huskirken de tilhørte hadde utfordret dem på om de virkelig kunne tjene i Guds rike og samtidig reise verden rundt som rockeband. The Edge hadde landet på at svaret måtte bli nei, men da den ikke-kristne manageren spurte om den «såkalte guden» de trodde på godtok at man brøt bindende kontrakter, måtte de gå med å spille inn et album til. Og underveis forstod de at det var nettopp gjennom å være rockeband de kunne gjøre sitt beste bidrag til å forandre verden, i alle fall litt. Rockestjerne vil ikke være et yrkesvalg for de fleste av oss, men Bono – av alle – inspirerer meg til å tenke helhetlig om forholdet mellom oppstandelsestro og arbeid.

Før så jeg kanskje litt ned på alle disse som gikk på gudstjeneste av gammel vane. Hvor var den personlige lidenskapen? Men ser jeg utover menigheten nå, er en del av oss som tenkte at hver søndag skal være en stor, åndelig, opptur, borte. De som gikk der av vane, går der fortsatt og bidrar til å kroppsliggjøre oppstandelsens virkelighet, på en helt ordinær søndag. Og kanskje er det slik fortsettelsen ser ut. At vi møtes nok en gang til gudstjeneste, på en helt vanlig søndag.