Pastord #25: Hva skal jeg nå?

Kjære menighet,

Det er en spesiell tid – både for meg og for dere. Søndag 15. juni blir min siste gudstjeneste som hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem, og alle er hjertelig velkommen til det som for meg blir en avslutningsgudstjeneste.

Med takknemlighet

Tiden etter at jeg kunngjorde at det var tid for meg å gå videre, har vært preget av takknemlighet, vemod og forventning. Jeg har sagt til mange at jeg oppriktig er takknemlig for å få avslutte på denne måten – det er ingen selvfølge.

I denne perioden har jeg hatt mange gode samtaler med mennesker og ulike sammenhenger om veien videre. Disse har hjulpet meg til å se tydeligere hva jeg er, hva jeg kan – og hva jeg vil.

Veien videre

Til høsten følger jeg to hovedspor:

1. Pastortjeneste i Kristianiakirken
Menigheten United Kristianiakirken har invitert meg til å bistå som pastor i en periode. Der skal jeg være medpastor i en deltidsstilling sammen med Christoffer Svartdahl. Jeg ble både overrasket over forespørselen – og over at jeg faktisk hadde lyst. Men etter hvert ble det ganske opplagt.

Kristianiakirken er en femten år gammel menighet som holder til i Oslo sentrum (de leier for tiden Transformator scene). Det er en økumenisk, mangfoldig, liturgisk og fri menighet med tilhørighet til pinsebevegelsen – en menighet som gjerne drar på menighetstur til Lia gård. Det er en menighet som fokuserer på rytme, røtter og retning, og som har som et av sine uttrykk: For Oslo. For alle. Alltid.

Dette er en viktig menighet for det økumeniske Oslo, og det blir en glede å gå ved siden av dem en stund.

2. Teologistudier ved MF
Jeg skal også fullføre min master i teologi ved MF, etter en pause på 20 år. (Det vil si – jeg tok én eksamen på masternivå da jeg allerede i praksis jobbet mer enn fullt i OmB – og den strøk jeg, dog uten å ha lest. Den var i preken.) Jeg bestemte meg da for å komme tilbake når jeg var mer motivert – og det er jeg nå.

Målet er å ta en mastergrad som også kvalifiserer meg til å kunne jobbe som prest i Den norske kirke – om Gud mot formodning skulle lede meg dit.

Kirken er én

I år har Den nikenske trosbekjennelsen 1700-årsjubileum. Der heter det:
«Vi tror på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke.»
Man skal være temmelig stolt for å mene at denne ene kirken er Misjonskirken – eller Pinsebevegelsen, eller hva det måtte være.

Selv ser jeg meg som en tjener for evangeliet, og er villig til å følge Jesus dit han sender meg. Det håper jeg i alle fall at jeg er.

Uten frykt?

Jeg tenker også på en hilsen jeg fikk, som etter sigende stammer fra Ignatius av Loyola, og som han skal ha avsluttet sine brev med:
«Må Gud gi deg nåde til å se Guds vilje stadig klarere – og til å gjøre den uten frykt.»

Jeg vet ikke om det er frykt jeg kjenner for høsten – men det er i alle fall skrekkblandet fryd!

Så er jeg også takknemlig for å ha en visshet om at dere også kommer til å være i gode hender!

Nåde+fred,
Erik

PS: Som familie kommer vi fortsatt til å ha tilhørighet til OmB, så dere vil nok se en eller flere Andreassens i ny og ne.